Et lite resyme fra møte med skifteretten

I dag var da dagen der vi skulle prøve om å kjempe mot min sønns far ang. bo-oppgjøret etter min sønn.

For det første så møtte ikke min advokat opp, det er vel noe jeg må ta på min egen kappe, da jeg ikke ringte å fikk bekreftet avtalen.

Men heller ikke far og advokaten til min sønn orket å ta veien fra Drammen til Skien, men hadde i forveien avtalt med bobestyrer telefonmøte.

Så det å dra den veien for å møte meg ansikt til ansikt var de for feige til, eller var det utgifter til reise tro?

 

Men godt forberedt var de og hadde skaffet seg god dokumentasjon på både min sønn og min egen økonomi. Skulle nesten tro at jeg var med i Luksusfellen eller noe.Og

dette var hva vi hadde brukt penger til så langt tilbake som 2003.

Tror nesten også at bobestyrer syntes de nesten var for ille.

Og hvem kan vel svare for hver krone som en 43-åring brukte?

Ikke godtok de verdivurderingen jeg hadde foretatt på huset, så på lørdag så skal de vurdere dette selv, pluss verdien av innbo.

At jeg eier halvdelen av eiendommene, at mitt innbo også befinner seg på eiendommene var uten betydning.

Og faren hadde hørt at min sønn var glad i å fiske og da måtte de befinne seg dyrt fiskeutstyr hjemme hos oss.

Her fisker vi med Mustad fiskekroker og graver meitemark i hagen. (kanskje han skal til å grave etter de også)?

Fiskestang, her kan vi gjerne bruke en avkappa grein fra ett tre. Er da unødvendig å dra på ekstra utstyr når en skal på "skauen"

 

Skal ble spennende å se på lørdag, om de finner noe av verdi. Og som jeg sa til bobestyrer hvorfor skulle jeg være interessert i å underslå verdier? Gjelda er større og jeg har tilbudt meg å betale alt.

Istedet sitter far og tapper boet for verdier, skifteretten er ikke billig og de skal ha betaling av boet.

 

Lenge leve griskheten.

 

 

 

 

 

 

Lenge leve frekkheten

Lenge leve frekkheten.

Noen tanker en søndagsmorgen.

Sitter her og tenker på hvor urettferdig arveloven kan være. I Norge finnes tusenvis av enslige foreldre. Mange har en fungerende samværsordning og begge foreldrene stiller opp.

Andre ble overlatt til deg selv samme dag som det ble konstatert at de var gravide.

Det er sistenevnte kategori jeg vil skrive om. Barn som blir født og den eneste forbindelse det har med far er hans navn på fødselsattesten.

Min sønn ble født i 1972 og på den tiden var det en skam å være enslig mor, spesielt om du bodde på landsbygda der sladder florerer.

Selv nå 43 år etter har jeg ikke blitt inkludert i bygdesamfunnet.

Men far overga barnet fra før han ble født, det var ingen forsøk fra hans side å opprette en kontakt og se sin sønn vokse opp.

Bidrag ble foretatt av bidragsfogden, og selv om han skulle betale hente det ofte at denne uteble og jeg fikk det lille forskuddet fogden betaler.

Opp gjennom oppveksten var det ingen julegaver, bursdagsgaver og heller ikke en hilsen til konfirmasjonen.

Sønnen min prøvde å ta kontakt med sin far opp gjennom årene, men han fortalte at det ikke virket som han var interessert i kontakt.

 

Ett år siden ble han alvorlig syk, dette kom som sjokk på alle oss som stod han nær. Lite tenkte vi på arveloven og det som var rundt oss. Vi hadde nok med å hanskes med sykdommen.

Jeg spurte min sønn om vi skulle fortelle faren om sykdommen. Jeg glemmer ikke sorgen i hans øyne da han fortalte at "Nei, jeg har ikke lyst. Jeg har prøvd og prøvd å få en kommunikasjon med han, men han svarer kun med enstavelsesord og viser tydelig at noen kontakt med meg vil han ikke ha."

Imidlertig ringte han å ga beskjed til sin far da han skulle inn på Radiumen og få stamcelletransplantasjon. Kanskje han da håpet at faren skulle avse litt tid til å avlegge ett besøk. Men nei, igjen var ikke sønnen viktig.

Sent på våren fikk vi  beskjed at alle prøvene var fine, og det ikke var spor etter kreften.  Selv om han hadde kjempet i månedsvis, var hans mål og tanker at han skulle bli frisk. Han skulle beseire kreften og det at han kunne dø var noe han så som utenkelig.

Hans søsken og jeg var så glade, og det var min sønn også. Han begynte å dyrke sin store hobby, friluftsliv og fisking. Han var ute på tur nesten hver dag. Han skulle begynne litt på jobb igjen og fremtiden så lyst ut.

Men 2 dager etter hans 43 års dag, sluttet organene hans å fungere. Belastningen etter månedsvis med behandling hadde tatt på og han døde i sitt eget hjem.

Presten fikk i oppgave å ringe hans far å gi beskjed, hans far var ikke så interessert i å snakke med meg. Imidlertid fikk jeg en telefon fra far rett før begravelsen med forespørsel om å utsette begravelsen fordi han og hans kone skulle til Paris.

Dette lot seg ikke gjøre, da det på grunn av obduksjon o.l hadde gått så lang tid og begravelsen måtte finne sted på fastlagt dato, en fredag.

Vi alle som har reist litt vet at det å bytte en flyavgang på grunn av dødsfall ikke er så stort problem, men selvfølgelig var den Paristuren viktig for han og hans kone, mye viktigere en begravelsen til en sønn.

Ok, for meg var det greit nok at han ikke var i begravelsen. Mere sårt var det at han ikke kunne koste på seg en krans eller ikke så mye som en blomst. Derimot uken etter begravelsen tok han kontakt med advokat med håp om arv.

Det at jeg sa at det var gjeld arvinger måtte dekke det virket det som han ikke trodde på. Nå hadde min sønn og jeg sameie og hans gjeld stod som pant i min halvdel av eiendommene, så jeg visste at jeg måtte overta den uansett.

Det ble ufine samtaler og kommentarer fra hans advokat. bl.a at jeg kunne ikke forvalte boet fordi jeg var for følelsesmessig engasjert.

Hallo, hvilke normalt menneske er ikke følelsemessig berørt når en mister ett barn, selv om barnet på tidspunktet var voksen.

Ventet da de lovpålagte 60 dagene og troppet opp hos skifteretten og ba om å få overført boet på meg, samt jeg skrev under på at jeg stod ansvarlig for avdødes gjeld.

Kort tid etterpå fikk jeg telefon fra en advokat at hun var oppnevnt som bobestyrer da min sønns far hadde krevd offentlig skifte.

Ok i siste brev fra skifteretten så var det forslag om at sameie ble tvangsoppløst, eiendommer solgt i sin helhet, og opp til retten om hvilke øvrige av løsøre som skulle selges. Igjen minner jeg på at det var ett sameie og dermed ikke bare min sønns eiendeler som befinner seg på eiendommene.

Er det ikke helt uhørt at ett for oss fremmed menneske skal inn å kreve sin rett? Forlange at avdødes familie blir hjemløs på grunn av at han tror det er arv? Må vel være noe helt fundamentalt galt når ved ett skifte kan også mor og søskens eiendeler som befinner seg på eiendommen bli solgt?

 

Ved så mange enslige foreldre her i landet skulle det være ett krav at den forelder som ikke har den daglige omsorgen må vise litt omsorg for barnet under oppveksten skal denne kunne kreve at boet blir overtatt.

Det skulle ha vært slik at en automatisk mister arverett etter barn når det aldri har vært kontakt, eller vist noen form for følelser eller hjelp ovenfor barnet.

Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg idag angrer på at jeg skrev farens navn på fødselsattesten. Far ukjent hadde spart både min sønn, når han levde, og meg for mange vanskeligheter.

 

Hilsen

Mor til ett barn i himmelen.

Bygdedyret

Ja da er bestemor på blogg også.

Her i begynnelsen blir det å prøve og feile, og det første jeg oppdaget var at innholdet på bloggen min ble veldig dumt skrevet. Men lærer vel redigeringskunsten etterhvert.

Det jeg kommer til å skrive om er hvordan det er å vokse opp i en familie der manipulering er hverdagskost. Ikke bare de skadevirkningene dette har for ett barn, men også skadevirkninger som oppstår som voksen.

Når en er utsatt for mobbing, sladder og lignende i ett lite miljø, skaffer mobberen raskt medhjelpere. Dette kan være familie, venner eller naboer.

På grunn av rettsvernet i Norge må jeg omskrive endel fakta. Det er som regel den som blir utsatt for hets, mobbing som har den dårligste sikkerheten.

 

Mange sier at det å vokse opp på bygda er trygt og godt, at der tar folk vare på hverandre. Dette er vel en sannhet med modifikasjoner.

 

Kommer etterhvert til å skrive om hvordan dette påvirker deg når en av dine nærmeste faller bort.

 

Dette får være mitt første innlegg.

Hilsen

Bestemor i mitt lille hus.

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » November 2015
mittlillehus

mittlillehus

60, Skien

Mor, bestemor som er opptatt av hva som rører seg i samfunnet. Hobbyinterressert og strikking er vel det jeg driver mest med, men alltid nysgjerrig på å lære noe nytt.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits